Elsa Laula Renberg - et kvinneliv

Elsa Laula Renberg kjempet hele sitt liv for samiske rettigheter. Kampen gav ikke nevneverdige frukter i hennes levetid, og den tids samebevegelse døde ut noen år før hun selv døde. Elsa er en av de største samepolitiske ledere vi har hatt – om ikke den største, sett i lys av hennes samtid.

Først i vår tid har vi fått en samisk paragraf i Grunnloven, og styrket reindriftas rettigheter og språkets status. Men pionerene la grunnlaget.

Elsa Laula vokste opp i Såafoe ved Dikanäs. Hennes far var fra Hattfjelldal på norsk side. I 1908 giftet Elsa seg med Thomas Renberg og flyttet til Vefsn. Der ble Brurskanken Samiske Lag straks dannet. Reindrift, familieliv og politisk arbeid gikk hand i hand. Man gjetet reinen konstant på den tida. Elsa var med både under samling, skilling og slakting og ordnet med mat og klær til familien.

Elsa fikk først to barn, Olav Kristoffer og Marie, som begge døde tidlig. Så kom fire barn, hvorav den eldste, Thomas, fortsatt lever. Han bor med sin kone Karen (f. Bergli) på Mosjøen. Hans bror Gustav var gift med Anna Vesterfjell, søsteren Ebba med Anton Lifjell, og Elsa med Anselm Jåma.

Thomas (81 år) forteller at de bodde i et hus i Mathias Brunsgate, Mosjøen. Om vinteren gikk barna på skole, om sommeren var familien på fjellet. – Det var viktig for ho mor at samene fikk utdanning, sier Thomas. Finnemisjonen drev en sameskole i Havika ved Namsos som ble sterkt kritisert av samene, også under 1917-møtet, som uttalte det som riktig at ikke misjonsselskapene, men staten skal besørge undervisningen, og at det må undervises i samisk språk og kultur. Egne skoler for sørsamer kom imidlertid ikke før 1951 i Hattfjelldal og 1968 i Snåsa.

Våren 1931 ble Elsa syk og sendt til Brønnøy sykehjem, der ho døde i juli. Diagnosen var «galopperende tuberkulose». Thomas antar at mora hadde vanskelig for å bo i en by, ho var vant til fjelluft: – Ho var ellers frisk hele sitt liv, men 30 år med politiske møter og reiser slet henne ut, mener han.

«Av mamsellens kaliber» Elsa Laula sto bak den første samiske organisering både i Sverige og Norge. Med kurs i foreningsarbeid, realskole fra Örebro og jordmorskole fra Stockholm som teoretisk ballast, var hun i 1904 med på å danne den første samiske riksorganisasjon noensinne, Lapparnes Centralförbund, og senere også lokallag på svensk og norsk side.

Elsa reiste også i Nord-Norge, både i 1911, 1919 (1920?) og 1921. Verken i nord eller i sør var det kvinner som var aktive i den grad Elsa var. Hun agiterte for både samepolitikk og avholdssaka, og var mye omtalt i den tids presse. Her er argumenter som er velkjente også fra dagens avisdebatter:

«Det alvorligste i denne sak, er at en person av mamsellens kaliber skal få fare omkring sør i landet og der med sine løgner og humbug kaste blår i øynene på folk, som ikke sitter inne med kunnskaper i samesak, og også den har jo to sider, men den bør håndheves av folk, som en gang har fått og derpå ikke mistet – sunn fornuft.» (oversatt fra det svenske Umebladet 19. april 1907)

Daniel Mortenson var den fremste agitatoren ved siden av Elsa. Han var redaktør i avisa Waren Sardne, utgitt på Røros 1910–13 og 1922–27. Samene hadde derfor egne blad som støttet bevegelsen. I nord Sagai Muittalægje (1904–11), der Anders Larsen, Seglvik i Kvænangen, var redaktør.

Elsas kamp Elsa prøvde å sikre jordrettigheter for samer uansett næring. Svenske nybyggere fikk stadig skjøte på jord ovenfor odlingsgrensa, selv om loven sa at reindrifta hadde rettighetene. Samer som ryddet seg jord, fikk sjelden skjøter. Myndighetene ville ha reindrift som eneste samiske levevei: «Lapp ska vara lapp».

Samtidig med de til dels dramatiske konfliktene mellom nybyggere og samer, var det dårlige år i reindrifta, slik at flere ble trengt ut. De ble tvunget til et liv som sognets fattiglapper, med tigging og drukkenskap. Elsas kampskrift «Inför Lif eller Död?» (1904) tar opp nettopp disse forhold. Hvis samefolket skulle bestå måtte de også kunne drive jordbruk, og det ovenfor odlingsgrensa, mente hun. Reinsamene aksepterte imidlertid ikke andre samer ovenfor odlingsgrensa.

Endret profil Elsas politiske profil endret seg i 1910–15. Hun flyttet til Norge, og der var en annen samepolitikk. Samisk levevei var kun reindrift, nesten uten lovbeskyttelse, og det viktigste ble å berge den. I Waren Sardne skriver Elsa i 1911 at det er ingen vits i å arbeide for en organisasjon dersom målet er å gradvis avvikle reindrifta.

Etterhvert ble det dannet egne foreninger for «ekte reineiende nomader» og andre for «enhver, mand og kvinde, som er fyldt 18 år, av samiske reineiere, gaardbrukere, fiskere, haanverkere, handlere og lærere». Elsa og Daniel Mortensson representerte hver sin fraksjon, men samarbeidet likevel godt om reindrifta. Elsa talte for å bedre reinsamenes kår, mens Daniel talte om behovet for et godt forhold til de bofaste. Men Elsas streben for å samle samene i ett forbund lyktes ikke.

Her er Elsa 40 år gammel (det vises til et ekstent bilde). Hennes opptreden og agitasjon gav både venner og uvenner. 1917-møtets praktiske iverksettere ble to driftige Trondhjemsdamer: Ellen Lie (til v.), landsmøtets sekretær og Anna Löfwander-Järwson, møtets «finans-minister». Lie var journalist i Dagsposten, hvor samiske debattanter i flere år etter 1917 hadde en egen spalte. Foto: Hilfling-Rasmussen, kopi fra Universitetsbiblioteket i Trondheim.

 
Publisert av Pål Hivand. Sist endret 06.02.2012